Truls Skram Lerø
-
Små tanker langs en lang vei
Små tanker langs en lang vei er en utforskning og samling refleksjoner om selvstendighet. Det er en vei inn i et mystisk landskap mellom det sette og usette, av fortid innviklet i nåtid, ensomhet og fellesskap, og et kjærlighetsbrev til det å gå.
Gjennom Frankrike, Spania og Portugal går århundregamle ruter til Santiago de Compostela, kalt Camino de Santiago. Nær 500 000 meldte sin ankomst i Santiago i 2024. Langs disse veiene finner man langt mer enn pilegrimer og andre vandrere. Det sies – «the Camino provides» – hva enn du trenger vil veien gi. Ordtaket peker mot et liminalt landskap kun vandreren kan se, et landskap som stiger frem i møtet mellom veien og vandreren.
Som et barn av det sene 90-tall er jeg vokst opp i selvrealiseringens tidsalder. Som menn blir vi fortsatt lært at det viser styrke å finne ut av problemer på egenhånd. Å gjøre ting alene. Mannlig martyri, vill vest på høy hest, binær tøffhet og svakhet – problemer finnes kun på overflaten. Er det ikke synlig skal det ikke prates om. Intellektuelt har jeg lenge tenkt dette er antikverte tanker – mor er psykolog – men så er hodet gjerne ikke enig med intellektet, og følelsene ikke enig med kunnskapen. Stoltheten over selvstendigheten og selvoppofrelsen sitter dypt. Tanker kan fort fare av syne, men føles forbi horisonten.
Problemer skal gås i møte. Så jeg begynte å vandre fra Porto til Santiago. 30 mil, 370 000 skritt. Bestemt alene. Uten noen annen plan enn å følge de gule pilene som leder veien. Skritt for skritt fløt ett sted etter det andre forbi. Én lyd etter den andre. Noen forsvant – andre bestod. Lyden av sålene mot grusen, av bjeffene til vakthundene, av roen i skogen, av praten mellom flokker av pilegrimer og mellom dem av oss som vandrer alene.
--->
-
7. mai. Porto, Portugal. Kvinne i bønn.
Jeg føler meg ensom. Utenfor katedralen spiller en brasiliansk gatemusikant Dylans «Blowin' In The Wind». Ordene beveger meg mer enn jeg forventet. Jeg stiller meg i kø for å gå inn i katedralen for «pilegrimspasset». 2 euro. Inne i kirkerommet samler glade turister seg rundt altertavlen. Jeg trekker bakover. Går langs gangen og ser kvinnen som jeg tror har forstått noe jeg ikke har.
-
8. mai. Mosteiro, Portugal.
Richard og jeg.
-
9. mai. Póvoa de Varzim, Portugal.
Tomt kapell. -
12. mai. Et par kilometer fra Rubiães, Portugal.
Hest og flue.
-
13 mai. Utenfor en café på veien fra Rubiães, Portugal, til Tui, Spania.
Cami, eller om en mann og en hund.
--->
-
Løshunder vandrer langs Caminoen i følge med mennesker. En av dem fulgte meg en mil denne dyvåte mandagen. Etter å ha gått noen timer møtte jeg igjen den vennlige hunden fra herberget i Rubiães.
På veien følger en annen større hund oss noen kilometer. Jeg tror først de leker. Det gjør de ikke.
Den lille hunden vil ikke skilles ad fra meg. Vi går gjennom skog, landevei, forsteder og ender til slutt i Valença på grensen til Spania. Vi knytter bånd. Kaller ham «Cami».
Noen hundre meter fra grensen stopper en grå bil midt i veien. Ut stiger en kvinne kledt i hvitt, går stødig bort til Cami og plukker ham opp. En tysker vi har tatt igjen spør kvinnen hardt: «Are you going to kill him?». Hun ser overrasket tilbake, «no, no». Stort mer sier hun ikke.
Hun setter seg inn i bilen med ham. Drar hjem.
…
Senere den ettermiddagen sitter jeg på legevakten i Tui for å drenere en problematisk blemme. Mobilen er ødelagt av regnet. Blemmer kan unngås ved å følge med på føttene. En lærdom ignorert i dag. Den står brysomt ut fra høyre storetå og trykker på naboen. Jeg er utålmodig, vil fortsette i morgen, og dreneringen går galt. De forteller meg jeg burde vente med å gå. Hvor lenge kan de ikke si. Det skal regne mye. Sokkene er sure. Dusjene på herbergene er skitne. Jeg kan ta risikoen – «after all it’s the Camino» sier den mest engelskkyndige legen av de tre som står rundt det lille såret. Øynene hans er ikke enig.
På veien tilbake til herberget møter jeg en nederlender som forteller at kjæresten hadde fortsatt å gå med et lignende sår og endte på sykehus i to dager.
Jeg tar hintene. Setter turen på pause og vender snuten hjem. Flaut, tenker jeg. En blemme.
-
12 juni. Arcade, Spania.
Morgentur.
Tilbake på veien igjen i Spania for den andre dagen ser jeg de to mørke skikkelsene. Jeg fortsetter nedover veien som leder over elven Verdugo. Jeg legger med ned i solsteken ved bredden og ser på vandrerne komme ut av husenes dekke – behagelig skjermet fra veien som kom før.
-
12. juni. Pontevedra, Spania.
Ikledelsen.
-
12. juni. Pontevedra, Spania.
Innelåst opplyst mann.
-
13. juni. Ved elven Barosa, Spania.
Mann med krykker.
-
15. juni. I forstedene av Santiago de Compostela, Spania.
Dekket bord.
-
15. juni. Santiago de Compostela, Spania.
Hund og mann.
-
16. juni. Santiago de Compostela.
Ved en veis ende.
Kirken er sprekkfull. Utenfor står to tjekkere jeg hadde avtalt å møte som kom for sent til å slippe inn. Inne hører jeg noen rope på meg. Jeg snur meg og ser to tyske sykepleiere jeg møtte i Pontevedra. Gir dem en klem.
Folk i kirken sitter innenfor og utenfor skipet, og lener seg opp mot søylene og veggene hvor det er plass. Mikrofonkledte sikkerhetsvakter passer på at ingen setter seg i midtgangen. Jeg holder meg til siden og finner en plass godt bak ved en av søylene ved en lokal familie. Det snakkes flere språk denne timen for å tekkes de oppmøtte pilegrimene og vandrerne.
En gruppe pilegrimer har donert et par hundre euro slik at botafumeiroen – det sølvkledte røkelseskaret – får svinge gjennom kirken til slutt. Lukten brer seg over kirken. Mobilskjermene popper opp. Jeg går mot midten, tar noen bilder, så er det over, og tar et bilde til.
-
...
-
16. juni. Santiago de Compostela.
Mann i mørket.
-
15. juni. 9870 meter fra Santiago.
